Siste utgave!

I forrige utgave så vi på flere antisemittiske innlegg (en av de nevnte gir tilsvar i dette nummeret), gikk ned et lite kaninhull rundt primstaver og kalendere (og aposteler i India), og lærte litt om lokaldemokrati.

Og i dette nummeret avslutter vi et prosjekt som har vart et år, 37 utgaver har bragt både politiske nyheter, høystemt lyrikk, vakre taler, krig og våpenhvile, og mange pussige og interessante notiser. Fra den 6. januar da jeg begynte, og til i dag, har jeg lært en hel masse, og jeg er veldig takknemlig for de av dere som har valgt å følge reisen, det har vært motiverende og gøy å skrive for å dele med noen andre.

Med dette nummeret opphører altså lesingen av aviser, jeg kom meg (mot formodning!) i mål før nyttår og jeg kommer ikke til å fortsette inn i 2026. Derimot er jeg ikke helt ferdig med dette prosjektet ennå – jeg hadde bestemt meg for ikke å lese noen historiebøker om 1814 før jeg var ferdig med året, for å “la meg overraskes” av nyhetene når de kom (og det har skjedd, og holdt det spennende). Nå har jeg en liste med bøker og kilder jeg vil se nærmere på – det blir spennende å se hvordan mitt inntrykk, formet gjennom avisene, overenstemmer eller ikke med det som historikerne, med sin tilgang til arkiver, dagbøker og kontekst, gir.

Jeg har også noen tanker om måter jeg kan bygge videre på alt innholdet jeg har produsert. Men alt jeg har skrevet blir liggende, og jeg håper flere historeinteresserte kommer til å oppdage det. Så det blir kanskje et par poster til på denne mailinglisten etterhvert. Men mitt store prosjekt for 2026 dreier seg også om gamle tekster, men på en ganske annen måte. Jeg skal lese hele det Gamle Testamentet, og for hver måned finne forskjellige kulturelle uttrykk som er inspirert av historier og vers. Jeg har “tyvstartet”, og allerede sett operaer og lest romaner og teater om Cain og Abel, Skapelsen, Abraham etc. Hvis du vil følge med på den reisen, skal jeg poste på Kulturelle kaninhull og røde tråder. Håper jeg ser deg der.

Utenriks

I Wien fortsetter forhandlingene, et stort spørsmål er framtiden til Tyskland. Selv om hovedspørsmålet fortsatt er vanskelig, kommer det mye positive detaljer fram i delspørsmål. Den tyske bokhandel kan vente seg forbedret regulering, og statskansler Hardenberg har erklært seg meget varm for uinskrenket trykkefrihet.

Jødenes representanter har også blitt godt mottatt, og det er flere betydelige personer som interesserer seg for deres nasjon. Da jødene i de prøyssiske stater allerede lenge hadde borgerrett, så turde de allmenne grunnsetninger vel ikke tillate forholdsregler, ved hvilke den liberale utsikt, som allerede er åpnet, kunne forsvinne. Nasjonen har allikevel sine åpenbare heftige og betydelige motstandere. (Under Napoleon fikk jøder mange steder likestilte rettigheter med andre, spørsmålet her er hva som skal skje videre).

I Paris utstedes det premier på 3000, 2000 og 1000 frank for de leger, som gir flest kopper-vaksiner.

Pastor Wulfsberg og Tiden

Avisen Tiden har hele året vært den mest lesbare avisen, med mest interessante politiske nyheter, inkludert direkte referat fra forhandlingene i Riksforsamlingen. Det har vært drevet av pastor Niels Wulfsberg. Han har nå gått av, og skal i 1815 begynne som riksarkivar i Stockholm og lærer for Oscar, kronprinsens sønn. Dermed blir vi informert om ny redaktør for Tiden, overlærer Christian Døderlein, vi ser en annonse for auksjon av gården til Wulfsberg (som skal flytte), her finnes 11 værelser med kakkelovn, 6 kjellere, kjøøen og bryggerhus, en mengde loft, springvann hvis avgifter og vedlikehold etter kontrakt bekostes av nabogårdens eier. Til gården hører en smuk liten hage med noen frukttrær, et betydelig gårdsrom og port til to gater. (*)

Jul

Det har vært utrolig lite om advent, jul eller nyttår i avisene. Jeg forstår at mange av juletradisjonene i dag kom senere enn 1814, og mye av det som faktisk skjedde (som man så litt av da jeg leste om primstaver og ølbrygging og slikt i forrige nummer) var ting som ikke nødvendigvis måtte skrives om i avisene. Men jeg hadde kanskje forventet meg litt flere annonser om juleting til salgs, forskjellige sammenkomster etc. Riktignok leste vi om at julebukk var strengt forbudt i forrige nummer…

Men den 24. desember (avisen kommer faktisk ut den dagen), får vi se en oversikt over alle som skal preke første juledag (det var tydeligvis den store kirkedagen før). I Bergen snakker vi morgenmesse, høymesse, aftensang, og høymesse og aftensang 2. dag. Og vi har Domkirken, Korskirken, Nykirken, Den tyske kirke, Hospitalet og i Manufacturet. (Manufacturet var et slags fengsel/tukthus der folk jobbet og produserte ting). (*)

I samme avis er det et kuriøst inserat fra en fattig kordegn (en slags overordnet klokker):

Da jeg har brakt i erfaring at adskillige familier i Korskirken menighet i de 7 år jeg har vært kordegn ved kirken, ikke har tilstilt meg offer ved noen høytid, tror jeg at dette grunner seg på vedkommendes uvitenhet om min rett til samme. Det må derfor være meg tillatt én gang offentlig å bekjentgjøre at jeg, ifølge de kongelige anordninger, er berettiget til å nyte offer av menigheten ved høytidene.

Såvidt jeg forstår var loven på denne tid at ansatte i kirken ikke fikk full lønn av staten, men var avhengig både av betaling for foretatte tjenester (bryllup, begravelse, barndåp etc), men også ofring fra menigheten ved bestemte høytider.

Jødeparagrafen

I forrige nummer ble en mann kalt Francke anklaget for å ha vært jøde i København, og oppholdt seg i Norge på tross av grunnloven som forbyr jøder opphold i landet (om han da ikke har omvendt seg til den kristne tro?). Nå kommer Francke med tilsvar, han beklager at han ikke visste at grunnlovens paragraf også rammet kortere handelsreiser, og i øvrig har han ikke gjort noe annet galt enn å (fortsatt) være jøde. Han håper ingenting negativt skal skje med hans venner og handelsforbindelser i Norge. (*)

Nordens forening

Årets siste avis setter av mesteparten av innholdet til å trykke et langt dikt om Nordens forening. Da kan vi ikke være dårligere enn at vi gjengir det her. Det ble skrevet av Johan Storm Munch, en prest og unionsvenn som allerede hadde utgitt diktsamlinger og senere skulle oversette sagalitteratur fra norrønt. Hans sønn Andreas Munch skulle bli en viktig norsk dikter.

Afkast, o Harpe, nu dit Sorgesflor!
Ak! natomslørt du tiet har saa længe!
Nu hæve freidig du din Røst i Nord!
Med festlig Klang lad bæve dine Strænge!
Hvor Blodet flød, nu Fredens Palme groer;
Hvor Sværdet fnøs, nu Jubler frem sig trænge
Ei Avind meer tør Tvedragts Fakkel svinge —
Thi, Harpe, lad din høie Stemme klinge!

Af Sorgens Mulm frembrød den store Stund,
Den signede, som Nordens Kraft forynger,
Der tvende Folk paa fælleds Moderbund
I fælleds Favn som Brødre sammenslynger.
Ja, fryd dig, gamle Nor! af Hjertets Grund!
Ei Aaget meer paa bøiet Nakke tynger;
I Dvale laae du, kranken, lænkebunden —
Dit Fængsel brast, du Lys og Liv har vunden.

I Ungdoms Glands du atter herlig skal
Af Støvet op dit ranke Hoved hæve;
See, Frihed skjøn nu boer i Klippens Sal!
Ei skal du meer for Magtens Lunner bæve;
Een Dag dig gav, hvad udi Seclers Tal
Dit qvalte Suk har ene turdet kræve;
Thi føl dit Held, og kast et Blik tilbage
Paa hvad Du var i hine svundne Dage!

Dog nei! — Som du med sjelden Taalmod leed,
Lad ei paany de gamle Vunder bløde!
Lad Dana! nu den Sørgende med Fred! —
I Afskeds Stund høit hendes Klager løde —
Tryk hendes Haand og sig: far hen i Fred!
Vend Blikket mod din Fremtids Morgenrøde,
Og priis den Gud, hvis Faderhaand nedbøier,
Men i sin Tid den Ydmyge ophøier!

See, Svea blid dig rækker trofast Haand
Ved Fredens Alter under Granens Skygge!
Hun ene vil, at ærligt Venskabs Baand
Skal fælleds Frihed, fælleds Held betrygge.
Af Høien stiger Nordens gamle Aand,
Og Tro og Kraft blandt Klipperne vil bygge —
Fostbroderpagt i Liv og Død I sværge!
Kun til dens Værn skal blinke Eders Værge!

Ja, Svea! til din kjekke Søsterbarm
Din Broder Nor, sølvlokket Gubbe, iler;
Bort grumme Nag, bort svundne Tiders Harm!
Med kjærlig Hu han ved dit Bryst sig hviler;
Og Fredens Engel slynger huldt sin Arm
Om Eders Favn; — saa blidelig han smiler
Og signer rørt Forsoningen i Norden,
Bortviftende for evig Tvedragts Torden.

Ei Kjolen meer, svøbt udi Skyer graae,
Staaer truende som grum og bitter Jette;
Dens Afgrundsdyb, hvor Avinds skumle Braae,
Er jevnet ud til yndig Blomsterslette;
Ei Fredriksteen, med Hjelm og Harnisk paa,
Tør vove nu at yppe blodig Trætte;
Ei stander meer Uvenskabs bitre Minde
Fra Nordens Cap til Kullens høie Tinde.

Fra Nordens Kyst skal Krigens Storme flye!
Forenet Kraft dens Helligdom vil skjærme;
Til Fredens Tempel udi Fjeldets Ly
Tør ei Europas vilde Splid sig nærme;
Lad brage trindtom Tvedragts sorte Skye!
Trindtom paa Søe lad grumme Horder sværme —
See, Bølgen blaa sit stærke Belte spreder
Om Klippen, som de lune Dale freder.

Nu Borgerheld saa frodig blomstre skal
Af Fredens Id i Nordens Tvillingrige,
Og Klippens Skat fra Bjergets dybe Hal
For Dagens Blik skal straalende fremstige;
Den gyldne Flid skal dække Høi og Dal
Med gylden Frugt, og blege Nød skal vige;
Selv Fjeldets Søn, den ranke Gran, hiin grønne,
Og Havets Dyb skal Borgersliden lønne.

Ved Støvet blot ei klæber Nordens Sands;
Med Alvorskue den Døgnets Tant vil fælde;
For Vid og Konst den fletter mangen Krands,
Mens Sangens Søn Guldharpen slaaer med Vælde;
Og Sandheds Lys med bliden Himmelglands,
Og hellig Tro bestraale skal dens Fjelde;
Og Retfærd, fast landsflygtig rundt om Jorden,
Et Fristed trygt skal finde udi Norden.

O Svea, favn den gamle Kæmpe Nor!
I Liv og Død han vil din Broder være;
Hvad binder ham til dig? en Demantgjord:
“Een Gud, een Tro, een Drot, eet Blod, een Ære!”
Og see: som Vidner til den Eed, I svor,
Nedfunkle blidt de lyse Himlens Hære! —
Lad Hjertet da paa Andagts Vinge svæve,
Og udi Bøn til Himlens Gud sig hæve!

Alnaadens Gud! bevar den Olding blid,
Hvis sølvgraae Isse bærer Nordens Krone!
Velsign hans Søn, Din Vældige i Strid,
Hvis Dyd og Kraft skal smykke Nordens Throne!
Velsign hans Æt, at indtil sidste Tid,
Dens Scepter maa beherske Nordens Zone!
Lad Nordens Pagt af Dig stadfæstet være!
Din Magten er, Dig skee Lov, Priis og Ære!

Annet

Redaktøren av Bergensavisen har bragt i erfaring at hans aviser på en ulovlig måte utlånes, slik at han på denne måte lider tap i sin næringsvei. De som gjør det må opphøre, ellers risikerer de tiltale og offentlig bekjentgjørelse av deres navn under tittelen helere og stjelere.

Han sier at det ikke kan forbys at abonnenter utlåner aviser, men når tjenere låner dem ut, må enhver innse at det handles ulovlig. For å forekomme dette vil han slutte å gi ut aviser på fredags aften, og heller levere dem lørdag morgen. (*)

At Martinus Valsæt blir utelukket fra søndagsskolen på grunn av uanmeldt forsettelig forsømmelse og dovenskap er nå en ting, men må de annonsere det i avisen også? (*)

Når man snakker om å henges ut offentlig, gjaldt det også sønnen til skorsteinsfeiermester Styben, men denne gang med de beste hensikter. Styben ønsket å få sønnen, en drukkenbolt, på rett kjøl og unngå at han holdt slett selskap, så han lot ham jobbe for seg, men ba alle om å unngå å betale sønnen direkte: (*)

Hermed anmoder jeg alle byens innbyggere, og i Østerbyen, hvor jeg måtte sende min sønn Hans Hendrich Styben for å utføre sitt arbeid i mitt fag med feiing, om at de ikke må betale ham for arbeidet. Likeledes ber jeg herved om at ingen må betro ham noe på min regning, heller ikke på sin egen, da jeg ikke innestår for noen betaling; og enhver som betror ham noe, må selv bære tapet.

Heller ikke må noen ta imot noen slags pant eller kjøpe noe av ham, da jeg – dersom jeg får nyss om at noen handler med ham på denne måten – tar det tilbake uten noen betaling. Dette er jeg nødsaget til å gjøre for, om mulig, å holde ham borte fra dårlig selskap, samt å venne ham av med den vederstyggelige drukkenskapen, som setter både meg og ham selv mye tilbake.

Kristiansand, 28. desember 1814. J. H. Styben, skorsteinsfeiermester.