Doktorgraden · 11. juni 2025

Hørte aldri om Hirsch der

På den ene siden var vi for radikale, på den andre siden var det som vi faktisk fikk til, helt utilgjengelig for vanlige lærere.

Innlegg og tråder, 2023–2025

Jeg har jo en PhD i pedagogikk med teknologi fra et bra kanadisk universitet (jobber ikke med pedagogikk nå), og det føles så rart. På den ene siden er det mye av det vi drev på med der som var for ukritisk radikalt og student-sentrert og inquiry-basert etc. Hørte aldri om E. D. Hirsch der, og vi nevnte aldri egentlig hvordan en læreplan burde se ut — alt var fokusert på studier på intervensjoner som tar et par uker, fordi det var det som var mulig å få til.

På den ene siden var vi for radikale, på den andre siden var det som vi faktisk fikk til, helt utilgjengelig for vanlige lærere (med alle de ressursene og innsats etc). Og nå føles det som at alt er helt meningsløst — folk flyr over hele verden for å diskutere diskursanalyse og avanserte teorier, mens vi hos oss har opplevd å ikke kunne hjelpe med lekser i brøk, fordi det bare kommer et oppgaveark hjem og ingen lærebok i matte som viser metoden. Jeg hører det samme fra venner med barn på andre skoler. Læreboka som ikke finnes →

Hva er liksom poenget med masse fancy teorier og PhDer når man ikke gjør det absolutt enkleste mulig, liksom?

Elleve etasjer med pedagogikk

Jeg lurer veldig på hvordan lærere og undervisningsforskere blir undervist om dette på universiteter i Norge. Selv tok jeg PhD i pedagogikk i Canada, på et topp-universitet, og i ettertid føler jeg meg ganske hjernevasket.

Hele bygningen (som var flott, og koselig, og alle mennesker var kjempeålreite, og utrolig engasjerte) var fylt med søte slogans som «education is not filling a pail but lighting a fire», og vi trodde alle på problembasert læring, autentisk læring, discovery-based learning etc.

I tillegg var det såvidt jeg vet ingen på hele skolen (11 etasjer med bare pedagogikk) som forsket på hvordan en hel læreplan (over flere år) burde være bygget opp... Alt var fokusert på små intervensjoner med lærere, design-based case studies. Og klart — vi fikk til kule ting, når du har et par PhD-studenter, en supermotivert lærer, og kul teknologi og kan transformere et helt rom til en jordskjelvsone med AR-teknologi og slikt, så kan du få elevene til å lære mye på et par uker om akkurat de ideene, og sikkert dypere enn hvis du hadde lest et kapittel om det i læreboka...

Men problemet er jo at det er helt urealistisk å gjøre noe av dette ute i den vanlige skolen... Og hadde hele fysikkåret sett sånn ut hadde man nok også blitt ganske utslitt ;)

Mitt institutt var veldig «progressivt», mye fokus på discovery learning etc. Men etterhvert har jeg blitt veldig interessert i hvordan man sikrer at elevene får en systematisk forståelse av kultur og historie (holder på med å systematisk tette mine egne hull når det gjelder oldtidshistorie og sivilisasjoner etc). Tenker ofte på hvor lite jeg faktisk fikk med meg av systematisk forståelse fra skolen, selv om jeg alltid var skoleglad. Har begynt å stille spørsmål ved mange av de oppleste sannhetene...

Den nye appen som trojansk hest

Hva forskningen faktisk så på: «shiny»-effekten og de ambisiøse prosjektene står i Mot skjerm →

Et siste poeng — en av grunnene til at mange forskere syntes det er gøy og spennende å forske på teknologi er faktisk at det blir sett på som en trojansk hest... det forskerne egentlig er interessert i er å prøve ut forskjellige pedagogiske tilnærminger... Men fordi lærere har yrkesstolthet er det ikke bare å komme i et klasserom og si «du har gjort det feil hele tiden, slik må du gjøre det»... Men hvis du kommer med en ny app, en ny teknologi (kan også være VR etc), kan du si «dette er noe helt nytt som gir deg nye muligheter»... Problemet er selvfølgelig at den læreren du studerer kan følge den nye pedagogiske tilnærmingen din, men når denne teknologien så sprer seg ut i klasserommene, så følger jo ikke pedagogikken med.

Når det er sagt så skulle jeg også ønske all den entusiasmen som blir uttrykt av foreldre rundt skjerm i skolen etc, også gikk litt på hva som læres ut i skolen, ikke bare leseglede, men hva som leses etc. Mot skjerm — men hva er man for? →

Lærerne

Det som er interessant er hvor angrepet lærere føler seg, fordi jeg føler at mye av opprøret er rettet mot skoleeiere og kanskje læreplan — og det er faktisk mange lærere i opprørsgruppa som også føler seg overkjørt. Gutten vår har hatt flere forskjellige klasseforstandere på to forskjellige barneskoler, og alle har sagt til oss at de er pålagt å bruke iPad, men at de har måttet kjempe og stå på for faktisk å få fysiske lesebøker etc. Jeg tror faktisk de gjør en kjempegod jobb med det de har, men argumentet om at noen lærere gjør en flott jobb holder ikke når resultatet er at alle barn i en kommune får iPader, og skoleeier bestemmer hvilke apper som skal installeres, og hvordan det skal konfigureres.

In Norway, most primary schools have 1:1 iPad programs (all kids get an iPad, and have to bring it in the backpack every day). Some schools go as far as replacing all text books, whereas in most there is a mix. There has been some parental concern about the use of screens...

Especially since Norwegian kids now do worse in standardized tests and score shockingly low for "interest in reading". Recently a Facebook group with 16,000 parents and some celebrities managed to get a bit of publicity, which led to furious pushback from teachers on Twitter, who seem very upset that non-professionals dare challenge their pedagogical knowledge. There is citation of misleading research in both directions, angry words etc.

Also sad to me that I've been working with so many research groups that were doing truly transformational experiments with technology in classrooms - teaching primary school kids to act as scientists and formulate hypotheses, rigging a classroom as a massive embedded simulation

27. mai 2023 · @houshuang, tråd

Videre

Literacy er ikke bare å kunne dekode norske ordHans argument er at man ikke kan ha kritisk tenkning/kreativitet etc uten å «vite ting».

Alle tekstene i argumentet →