Gode ideer for byutvikling fra Sveits

Dette er en litt annen type post, men jeg hadde et utkast til denne liggende siden vi var i Sveits for et år siden, og jeg tenkte jeg kunne publisere den her. Byutvikling er også kultur, og godt byliv bidrar til et rikt liv. Hvis dette blir for moderne, kan dere les om Tristan og Isolde, jakten på nordvestpassasjen, eller rim og regler fra André Bjerke til Wessel.

Sveits er ikke bare milliardærer og FN, det er også et land med et fantastisk kollektivt transportsystem og mange gode løsninger for byplanlegging, og turisme, som andre kan bli inspirert av. Her er en rask liste med ting som kan inspirere. Min bakgrunn er at jeg bodde i Sveits (Lausanne) i fire år, og nylig var tilbake med familien på besøk.

Transport

Kollektivtransport i Sveits er et av de beste i verden, og en drøm å bruke. Selvfølgelig er landet mye mer kompakt enn Norge – selv om det historisk har vært adskilt av høye fjell, kan man nå komme seg mellom de største byene på bare noen timer.

Kollektivnettverket er veldig finmasket, og selv om det er mange firmaer som tilbyr tjenester – et stort nasjonal togselskap, noen regionale og internasjonale togselskap, og mange lokale buss og båtselskaper, samt turistbaner – er alt integrert når det gjelder billetter og timeplaner. I stedet for å satse på høyhastighetstog (det finnes kun forbindelser utenlands, fra byer ved grensen) satser de på frekvent og koordinert service. Det er fascinerende å se toget stoppe ved en bitteliten stasjon – rett før toget stopper, ankommer det tre-fire gule postbusser, folk går av, toget kommer, folk fra toget går på bussene, og bussene kjører avgårde. Perfekt koordinert (inkl. hvis toget er er forsinket). Det minner meg litt om Nesodden, der fem-seks forskjellige busser alle ankommer rett før ferja kommer.

Vanlige billettpriser er høyere enn i Norge, men nesten alle i Sveits har enten halvpriskort (2400 kr i året) som gjør kilometerprisene på tog lavere enn i Norge, eller generalabonnement. Generalabonnement, som 5% av befolkningen har, koster 4’400 i måneden, og gir deg nesten ubegrenset tilgang til alle transportmidler i hele Sveits (og noen grensebyer i andre land) – tog, båt, trikk, buss, fjellbane… (Det er også vanlig at folk i jobber som må reise mye, selgere eller akademikere etc, får dette betalt av jobben).

Togene er moderne og komfortable, mange dobbeltdekkere, og på intercity-tog har de lekeplass for barn, som er veldig populært når man har mindre barn.

Når man kjøper en vanlig togbillett har man mulighet til å legge på “bytillegg” for byen man starter eller byen man ender opp i, dette koster ca. 55 kr, og gir deg en dagsbillett i den byen inkludert. (Ta bussen til toget, toget til en annen by, og trikk fra jernbanestasjonen til dit du skal). Det er også vanlig at festivaler og store hendelser har spesielle billetter som inkluderer transport til og fra med tog eller buss.

SBB (sveitsiske statsbaner) tenker veldig aktivt på “mobilitet” som et overordnet mål (ikke bare tog), og har utført eksperimenter der man kan få leie en elektrisk bil + generalabonnement + fri tilgang til bysykler som en totalløsning. De ser også aktivt på selvkjørende minibusser til jernbansestasjonen, spesielt i grisgrendte områder.

Alle byer i Sveits har turistskatt – fra 24 til 100 kr per natt. Men mot denne turistskatten får alle turister et dagskort på lokaltransport i byen de bor i (de får dette delt ut av hotellet de bor på).

Det finnes flere pakker spesielt for turister, for eksempel Swiss Travel Pass. Et eksempel – for 5’500 kr kan en voksen reise på all offentlig transport i hele Sveits, og får gratis inngang på 500 museer, sammen med ubegrenset antall barn under 16 i samme familie. Dette er veldig populært, da mange av de fastboende er bortreist eller på ferie og ikke pendler, var de lange togene fulle av turister (vi brukte dette på vår ferie, og det var en fantastisk følelse å si at “det regner i dag, kanskje vi skal ta toget til Luzern og gå på transportmuseum – eller kanskje vi skal ta fergen til Frankrike” uten å tenke på hvor mye det koster).

De fleste byene har mye trikker, busser, og mange urbane og suburbane jernbanestopp. Lausanne har den eneste metroen i Sveits - den er førerløs og nye tog kommer hvert 2 minutt. Alt er basert på soner, så innenfor en viss sone kan du bytte mellom tog, buss, trikk, ferge etc fritt.

Det finnes ikke en eneste alpinbakke som ikke er koblet på jernbanenettet (såvidt jeg vet), og flere av alpin-landsbyene er ikke tilgjengelig med bil i det hele tatt (som Zermatt). Det er vanlig å se folk gå nedover gågata i Lausanne med slalomski på skuldrene, fordi de skal ta toget til alpinbakken (igjen har de selvfølgelig spesielle togbilletter bundlet med dagskort i skiheisen).

Byutvikling og familier

Lausanne har en stor fotgjengerzone i sentrum, fullt av butikker og flere kjøpesentre i fem-seks etasjer. Under et torg er det en stor parkeringsplass, og de har en liten elektrisk minibil som frakter poser fra forskjellige butikker til parkeringshuset. Dermed kan du gå rundt i sentrum og handle, inkludert matvarer, og få posene levert gratis til parkeringshuset når du skal dra med bilen. Byen har klart å nesten helt unngå bilbaserte kjøpesentre og bevare et levende sentrum. Store torgdager onsdag og lørdag da hele det historiske sentrum fylles av boder med mat, musikk og folk.

Lausanne har mange store lekeplasser med kaféer rett ved siden av, slik at foreldre kan ta seg en kaffe eller en øl og la barna leke. Et av de mer interessante er La Grenette. Rett ved det store torget har de et sted som er åpent i helga, med mange morsomme lekesykler og et stort opptegnet gatenett der barn kan sykle rundt. De har også masse kildesortert “søppel” (plastkorker etc) og barna kan lage forskjellige kreasjoner med limpistoler, male på store “lerret” etc. Et fantastisk sted for hele familien å slappe av i helgen, eller for barna å være mens foreldrene går på torghandel.

Mange av lekeplassene er veldig fine – og forskjellige. En stor lekeplass inne i skogen, med klatrestativ bygget av trebjelker som “passer inn”, et fantastisk klatreapparat ved sjøen. En forskjell jeg merket fra Canada er at lekeplassene ofte er litt mindre tilgjengelig for de aller minste, men ofte gir mer utfordring og spenning for litt større barn. Ting som er vanlige er store klatreinstallasjoner, “gravemaskiner”, vanninstallasjoner der barn kan eksperimentere med å pumpe/styre vann, etc.

Sveitsere elsker også tog så mye at de har masse “barnetog” – alt fra turist-tog med gummihjul som ruller gjennom byer (inkludert vintog som ruller rundt blant vinrankene) , til “minitog” som kjører på bane rundt parker. De har til og med en helt egen lekepark – Swiss Vapeur Parc – med et titalls toglinjer som kjøres av minidamptog.

Lausanne har seks “lekebibliotek” (ludotheque). Dette er steder som er uavhengig av det vanlige biblioteket, og som leier ut leker for en veldig billig penge (10-20 kr per uke). De har store samlinger med tre-leker, byggeklosser, puslespill, brettspill, vitenskapelige spill, klær til å kle seg ut, etc. Drevet av frivillige, mens kommunen betaler leia. Dette er litt som Bua, men med mer fokus på leker. Et fantastisk tilbud til alle barnefamilier, man får prøvd ut masse “ferske” leker, uten å måtte kjøpe alt nytt som uansett forsvinner i boden etter en uke eller to.

Ingen gule skolebusser i Sveits, i stedet kommer barna seg stort sett til skolen ved å gå eller å ta offentlig transport (mer kjøring i landlige områder, selvfølgelig). For de minste barna arrangerer foreldrene "pedibus" – forskjellige foreldre bytter på å lede en gruppe barn til skolen, og stopper ved spesifikke "pedibus-stopp" på veien for å plukke dem opp. The Swiss Pedibus System — Observing Leslie

Landbruk og turisme

Sveitserne setter utrolig stor pris på landbruket sitt, og har høye toller mot import av matvarer, med spesifikke kvoter som begrenser import av ost og kjøtt. Men i tillegg er landbruksturisme veldig utbredt. Det er fortsatt veldig vanlig å bringe kuene til seters – bøndene pynter kuene med blomster og marsjerer avgårde med dem i et opptog gjennom mange landsbyer, både når kuene skal til seters, og når de kommer tilbake igjen, er populære turisthendelser. Overalt der man går er det små setere som selger ost og landbruksprodukter.

Sveits har nasjonaldag 1. august, og de har ikke barnetog. I mange små kommuner blir alle innbyggere invitert på et glass champagne på rådhuset, og de har ofte felles grilling. I store byer er det ofte felles fyrverkeri på kvelden. Men en veldig populær aktivitet er å dra på gårdslunsj… For sveitsere er det det mest patriotiske de kan gjøre, og ca 300 gårder inviterer til brunsj – alt fra de som dekker opp med bord til 200 stykker, til små hageselskap med 20 stykker. Maten som serveres er fra gården og nabogårdene og ofte er det aktiviteter for barn, som ponnyridning, mating av dyr, etc.

Søppel

Sveitserne er store på resirkulering. Siden de fleste bor i leilighet og ikke har sin egen søpplekasse , har de en annen metode for å begrense restsøppel. Det er kun tillatt å kaste restsøppel i spesielle poster. Disse posene koster fra 12 kr sekken for 17 liter sekker, og oppover. Dermed er det gunstigere å sortere ut alt som kan resirkuleres – det er gratis å kaste. (Familier med nyfødte barn får en haug med sekker gratis til bleier).

Hva kan vi lære?

Sveits er selvfølgelig et helt annet land enn Norge, geografisk og historisk. Men kanskje det kan være noe inspirasjon her, her er et par ideer:

• Kan vi utvikle attraktive pakker for turister som bundler kollektivtrafikk og museer etc? Og kan en turistskatt som gir tilgang til dagskort for de dagene du er i en by, være en ide?

• Lekebiblioteker er geniale

• Lekeplasser og samlingsplasser der det er hyggelig å oppholde seg for både barn og voksne, samt kreative steder der barn får bygge og lage

• Løsninger som kombinerer bilfrie sentrum med muligheten til å gjøre storinnkjøp

• Hvordan inspirere til økt gårdsturisme og aktiviteter som gir folk mer identifikasjon med landbruket, og økte inntekter til bønder

• Hvordan kan vi gjøre det mer attraktivt å bruke kollektivtrafikk til hytta, til alpinbakken og til andre steder hvor det er vanlig å kjøre? Blir selvkjørende biler eller minibusser en mulig løsning på “the last mile” problemet?